Line
What Happened When I Stopped Taking My Medication
➡ ♥♥♥ Link: Kjæreste med adhd
➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Carla1998
I denne videoen gis 25 tips til hva som kan være nyttig å kjenne til om parforhold med en som har Aspergers syndrom. Har hørt at det ikke gikk an. Jeg har ikke så stor vennekrets, da det stresser meg, jeg blir stresset om jeg ikke får tid for meg selv. Jeg sliter med dette: Venner, kjæreste, adhd, skole e.
Alt jeg ikke er god nok til. Selv når det bare er oss to.
ADHD og sex - Kjenner definitivt igjen disse beskrivelsene. Dette kan gjøre at din partner føler seg oversett og overtrampet.
Elisabeth er voksenpsykiater i Sykehuset Østfold. Innsikt har møtt Elisabeth til en spennende samtale om hennes bakgrunn og oppvekst, om hvordan hun har klart seg så godt som hun har, og om hvordan fagfeltet ser ut, sett gjennom øynene til en med innsideerfaring. Elisabeth vokste opp i Fredrikstad. Da følte hun seg fri. På skolen var hun imidlertid ytterst beskjeden, stille og flink. Hun var engstelig og slet med å forstå det sosiale samspillet. I dag sier hun at hun skulle ønske hun var blitt oppdaget som barn. Vi dveler litt ved dette og er enige om at det slett ikke er sikkert at dagens lærere ville reagert på en flink, stille og beskjeden jente, en jente som tilsynelatende var en del av et felleskap, som aldri ble mobbet eller frosset ut. Jeg spør også om hva hun som barn hadde behøvd hjelp med. Hun gruet seg alltid for skoledagene, utflukter og klasseturer ble skremmende, det å bli buden i bursdag til jevnaldrende ble en plikt, aldri noe hun gledet seg til. I pubertet ble i tillegg de trygge guttevennene ikke lenger trygge. Aktiv barnlig guttelek ble erstattet av et komplisert sosialt spill rundt det å flørte, få kjæreste. Livet ble da langt mer ensomt, følelsen av å være annerledes, ikke å høre til ble forsterket. Sett utenfra er du en vellykket psykiater med en trygg familie, interesser og nettverk. Du har gått gjennom et krevende utdanningsløp som forutsetter både konsentrasjonsevne, planlegging og organisering. Hun trekker fram noen viktige fundamenter i livet som har gjort at hun har kommet dit hun har. Hun hadde god støtte i familien sin gjennom oppveksten, en trygg, stødig venninne hjalp henne gjennom skoledagene, og hun er utstyrt med gode evner. Skole og utdanning blir fort kjedelig, og mange faller av lasset. Elisabeth fikk drahjelp av sine særinteresser. Kanskje fordi hun slet med å forstå de sosiale kodene som barn ble hun opptatt av kommunikasjon, ikke minst kommunikasjon med dyr og mellom dyr. Hundeinteressen kom tidlig, og i dag har hun fem av dem. Dessuten var hun som liten fascinert av hvordan ting så ut inni. Disseksjon av rotter i 13 års alder ble ikke akkurat applaudert av moren, men vi aner vel allerede her en legespire. I gymnaset ble hun fascinert av realfagene, biologi, fysikk, matematikk. Student med egen coach Elisabeth utdannet seg først til sykepleier, men fant deretter ut at hun ville bli lege, og hun ville utdanne seg i Oslo. Hun tok 13 eksamener på et år på Bjørknes privatskole, og kom deretter inn på medisinerstudiet i Oslo — nåløyet over alle nåløyer. Hun forteller at den aller viktigste grunnpilaren kom inn i livet i 1982. De giftet seg året etter, er fortsatt lykkelig gift og har tre flotte barn sammen. Oppmerksomhetssvikten har alltid gjort det umulig for meg å tilegne meg stoff kun ved å lese. Så altså: Uten en trygg oppvekst, høy intelligens, særinteresser og engasjement, samt en coach ved sin side, hadde hun aldri kommet dit hun er i dag. Dessuten altså føre til nedsatt funksjon. Elisabeth har kritiske merknader til mye av dette. Det er viktig å skille på dette i behandlingen. Det er uten tvil en styrke, men det er slitsomt å måtte kompensere for eksekutive vansker med systemer og tvang. Bak dette lå det imidlertid et hardt strev med huskelapper, ekstrem selvdisiplin og andre memoteknikker. De sliter med sosial forståelse og oversikt og mange kan lett henge seg opp i negative tanker om hva andre synes og mener, og om de selv har opptrådt feil. Diagnosemanualene snakker om oppmerksomhetsvansker, men det er misvisende sier Elisabeth. Problemet er mer det å konsentrere seg om de daglige og ordinære gjøremålene, og ikke minst komme i gang, planlegge, organisere og gjennomføre, det som på fagspråket kalles eksekutivfunksjoner. Det er her utfordringene i dagens samfunn ligger, på en helt annen måte enn på 60-tallet. Mange av dem er røffe i stilen, direkte og med en humor grensende til det bisarre. Det ligger ikke noe vondt bak. Medisiner har sin plass i behandlingen, det kommer vi tilbake til, men pasientene hennes trenger noe mer. Det er så mange av dem som mangler enkle grunnleggende sosiale ferdigheter som det å starte og avslutte en samtale, prate avslappet om løst og fast og så videre. Og det er slett ikke alltid så vanskelig å få dem på rett spor. Medisiner Elisabeth har brukt Ritalin i to år siden hun ble diagnostisert. Det vil hun fortsette med. Hun har opplevd at en alltid nærværende rastløshet og kjedsomhet skrus av og erstattes med det folk flest opplever som vanlig ro. Og det skjer uten at engasjementet og gløden blir borte. Dog; i de første få ukene i oppstartfasen opplevde hun at alle følelsesmessige svingninger ble tonet ned: Først var dette behagelig, men etter hvert mistet hun også den gode inderlige gledesfølelsen som er en bonus ved et slikt urolig følelsesliv. De intense medfødte følelsesmessige svingningene koplet seg igjen på etter en drøy måned og hun fikk da full uttelling av å være medisinert. Denne fasen kan lett mistolkes som toleranseutvikling, understreker hun. Som så mange andre i liknende situasjon måtte hun igjennom en periode med tilbakeskuende selvrefleksjon. Livet falt helt på plass, annerledesheten hadde fått et navn og hun trengte ikke lenger skjule hvem hun er. Hun kommer opplagt hjem fra arbeid og føler seg til stede i eget liv, forteller hun. Alle kompenseringsstrategiene ble automatisk trappet betydelig ned, det er et privilegium å ha en hjerne som husker av seg selv, forklarer hun. Elisabeth har levd mye med bremsene på gjennom årene. Irritabilitet har måttet holdes i sjakk. Nå har medisinene gitt totalkontroll i eget liv med lavere skuldre og mye overskudd.. Elisabeth ser fellestrekk med pasientene, men også store forskjeller. Hennes bakgrunn er fri for alvorlige traumer og overgrep. Alle de vanlige tilleggsdiagnosene har hun sluppet. For henne har derfor ikke annen behandling ved siden av medisinene vært så viktig som det er for pasientene hun møter daglig. Mange av dem har levd med konstant kaos i tanker og følelser. De har gjort ukloke og ureflekterte valg. Overgrep er aldri offerets skyld, men enkelte av kvinnene har satt seg i risikosituasjoner som andre aldri ville ha gjort. Når medisinene får dem til å lande i følelser og tanker, så kommer også minnene, selvbebreidelsen og grublingen over ukloke valg. Her må de ha noen ved sin side som kan hjelpe dem igjennom. Det kan være mer riktig å sette fokus først på rusmisbruket eller livssituasjonen. Er økonomien skakkjørt, bosituasjonen uegnet, eller hverdagen uten innhold, er det viktig å starte der. Medisindoser er også et tema Elisabeth har tanker om. Det ene er at behandlingen selvsagt ikke handler om å ruse seg. Rusmisbrukere angir inntak av 500 mg pr. Hensikten med Ritalinbehandling er å gjøre småjusteringer i dopaminsystemet, og dosene gir overhodet ingen ruseffekt. I tillegg er gevinsten på oppmerksomhetsvansker ofte uttalt til forskjell fra normalbefolkningen som kun oppnår en liten bedring av oppmerksomhet. Mange er også flinke til å regulere dosene selv innen angitt ramme. Elisabeth forteller at arbeidsdagene hennes vanligvis krever optimal medisinering med fire daglige doser for at hun ikke skal bli for sliten, mens hun kan redusere noe på fritid. Det heter at medisin i kroppen om kvelden kan forstyrre søvnen. For mange er det motsatt. De trenger roen for å sove ordentlig. En fascinerende samtale avsluttes med noen motvillige bilder. Men dette møtet med ekspert og reflektert pasient i en og samme person har vært utrolig lærerikt. Takk for at du stilte opp Elisabeth, til nytte både for pasienter og fagfolk.